Kanadagås

Kanadagås

La meg med en gang komme med en innrømmelse, og det gjelder hvordan navnet på denne fuglearten er stavet. Fuglen kommer som det fremgår av navnet, fra Canada. Så hvorfor man har valgt å bruke K fremfor C, er jeg sannelig ikke sikker på. For meg ville det med tanke på fuglens opprinnelse, vært korrekt å skrive Kanadagås. Vel nok om det, nå skal vi bli kjent med denne fuglen – men på norsk og skandinavisk jord og luftrom. Hvordan havnet den her, og ikke minst hvordan har bestanden av den vært opp gjennom årenes løp.

Fakta om Kanadagås

Denne arten kan bli helt opp til 1 meter høy, og er med sine cirka 6 kilo den største gåsearten vi har i Europa. Den er både lett å kjenne igjen når man ser den, og nesten like lett å kjenne igjen på sin trompet-aktige lyd. Det er ikke bare Canada som er Kanadagåsen sitt opprinnelsesland, men også USA. Det mest riktig er nok å si at den kommer fra Nord-Amerika, men Kanadagås klinger kanskje litt bedre som navn på arten.Det er svenskene vi kan takke for at arten nå finnes over hele Skandinavia, skjønt det er nok ikke alle som er like glad i den. Det var nærmere bestemt svensken Bengt Berg som brakte den til Sverige i 1929, og den har altså ikke trukket over Atlanterhavet av seg selv. Nedover i Europa ble den satt ut allerede på begynnelsen av 1900-tallet, med kun ett formål – nemlig å jakte på den. Om dette var motivet for svenske Bengt Berg, er jeg ikke sikker på.

Til Norge i 1936

Til Norge i 1936

Den norske bestanden skyldes også utsetting av fugl, dette skjedde 7 år etter at Sverige fikk sine første fugler av arten. Kanadagåsa var fredet i Norge helt frem til 1986, og i dag er det jakt på den i hele landet. Fra det å være en fredet art i svært mange år, har den nå havnet på den norske svartelisten. Dette skyldes rett og slett, at det er blitt for mange individer av den – og at den mange steder gjør stor skade.

Størst bestand i innlandet og langs kysten

Kanadagås finnes i så godt som hele Norge, men den tetteste bestanden er uten tvil på Østlandet, Hordaland, Nordmøre og i Trøndelag.  Det er spesielt i årene etter 1970, at bestanden begynte å øke voldsomt. Dette var så klart bakgrunnen for at fredingen av den opphørte på midten av 1970-tallet. Tellinger utført i 2006, viste at det var cirka 2000 par av arten. Dette betyr at det var pluss/minus 4000 individer, men dette er altså godt over 10 år siden nå. Siden det er blitt så mange fugler av arten, er det sjeldent vanskelig å komme over den. Men da bør man lete i våtmarksområder i innlandet og langs kysten, for det er på slike steder den trives aller best. I min neste artikkel skal jeg presentere enda et «Canadisk dyr» Hvilket det blir, finner dere ut om ikke altfor lenge.